Hardingfelas rolle i moderne norsk folkemusikk
Jippi, folkens! I dag skal vi dykke ned i noe som ligger mitt hjerte utrolig nært – hardingfela! Dette er ikke bare et instrument; det er selve lyden av Norge for mange av oss, en klang som bærer med seg hundrevis av år med historie, dans og fortellinger. Men hardingfela er så mye mer enn et vakkert museumsobjekt. Den lever i beste velgående, ja, den blomstrer faktisk i den moderne norske folkemusikken! Fra de dype dalene i Setesdal og Valdres til de store konsertscenene, ja til og med i møte med klassisk musikk og jazz, fortsetter hardingfela å trollbinde og inspirere. Bli med meg på en reise for å utforske hvordan dette ikoniske instrumentet holder koken og stadig finner nye veier i dagens musikalske landskap.
Mer enn bare tradisjon: Hardingfela i nye musikalske landskap
Noe av det jeg synes er mest spennende med dagens folkemusikkscene, er hvordan tradisjon og nyskapning går hånd i hånd. Og her spiller hardingfela en helt sentral rolle! Den er ikke lenger forbeholdt rene folkemusikksammenhenger. Nei, dagens musikere er utrolig kreative og tar med seg hardingfelas unike klang inn i de mest uventede musikalske møter. Tenk bare på artister som Ragnhild Hemsing, som med en utrolig virtuositet og musikalitet bygger bro mellom folkemusikk og klassisk musikk. Jeg får gåsehud bare av tanken på hvordan hun tolker Vivaldis “De fire årstider” på hardingfele! Det viser en dristighet og en vilje til å utfordre vante forestillinger om hvor instrumentet hører hjemme. Hemsing, som også leder den flotte Hemsingfestivalen i Valdres, viser gjennom prosjekter som VETRA-kvartetten, der tradisjonelle slåtter fra Valdres møter jazz og improvisasjon, hvordan hardingfela kan være en drivkraft i samtidsmusikken.
Og Ragnhild Hemsing er slett ikke alene. En annen pioner jeg beundrer stort er Annbjørg Lien. Hun har ikke bare hatt en lang og imponerende karriere som utøver, men har også tatt doktorgrad på hardingfele-slåtter! Tenk det! Hun har fordypet seg i fingerteknikk og slåttestruktur, og bidratt til å sette ord på den tause kunnskapen som ligger i den muntlige overleveringen. Hennes arbeid, som også resulterte i ny musikk, viser hvordan akademisk innsikt og kunstnerisk utfoldelse kan berike hverandre. Liens album “Janus” er et strålende eksempel på dette, der hun blander hardingfelas kjerneelementer med impulser fra keltisk musikk, americana og jazz, og skaper et lydbilde som er både dypt forankret og nyskapende. Det er slike prosjekter som virkelig åpner nye dører for hardingfeletradisjonen.
Denne utforskertrangen ser vi også i mer eksperimentelle prosjekter. Tenk på hvordan Kronos Quartet, et av verdens mest anerkjente samtidsensembler, samarbeidet med Benedicte Maurseth og komponist Kristine Tjøgersen om verket “Elja”. De fikk til og med bygget egne hardingfele-instrumenter for anledningen! Dette viser en internasjonal anerkjennelse og fascinasjon for hardingfelas klang. Eller Marin Augusta Stallemo Bakkes masterprosjekt, der hun utforsket møtet mellom klassisk musikk og folkemusikk, blant annet ved å spille Geirr Tveitts hardingfelekonsert og til og med erstatte fioliner med hardingfeler i en oppsetning av Steve Reichs musikk. Slike prosjekter flytter grenser og viser hardingfelas utrolige allsidighet. Det er rett og slett kjempespennende å følge med på!
Fra Setesdal til Tokyo: Hardingfelas vedvarende appell og vitalitet
Selv om hardingfela finner nye veier, må vi ikke glemme hvor den kommer fra. De sterke, lokale tradisjonene er selve grunnfjellet. Områder som Valdres, Telemark og Setesdal har vært og er fortsatt kjerneområder for hardingfelespillet. Her lever tradisjonene videre gjennom generasjoner av spelemenn, og de lokale dialektene i musikken er like distinkte som i språket. Tenk på de ulike spelemannslinjene i Valdres – Ringestadlinja, Krøsshaugspelet, Hilmespelet – som har formet musikken gjennom århundrer. Og i Setesdal, der tradisjonsmusikken til og med har fått plass på UNESCOs verdensarvliste for immateriell kulturarv, er det en enorm stolthet knyttet til hardingfela. Dette er ikke bare nostalgi; det er levende kulturarv som tas vare på og videreføres av dedikerte utøvere, unge som gamle.
Og apropos videreføring – det er fantastisk å se den økende interessen for hardingfela, også utenfor de tradisjonelle miljøene. Annbjørg Lien nevner i sin forskning at instrumentet blir stadig mer populært blant barn og unge i byene, og at det til og med finnes hardingfele-spillemannslag i Japan! Det sier noe om instrumentets universelle appell. Kanskje er det den rike, nesten orkestrale klangen fra resonansstrengene, eller den hypnotiske rytmikken i slåttene som fenger? Uansett er det et tegn på at hardingfela har en lys fremtid.
Forskning og teknologi spiller også en stadig viktigere rolle. Prosjekter som MIRAGE bruker digitale verktøy for å analysere de intrikate mønstrene i hardingfelespill, noe som gir ny innsikt i denne komplekse musikken. Det utvikles til og med datasett med presise annoteringer for å bedre forstå rytme og noter. Dette er viktig arbeid som bidrar til både bevaring og forståelse, og som kan hjelpe nye generasjoner å lære seg instrumentet. Samtidig er festivalene helt avgjørende arenaer. Festivaler som Førdefestivalen, Olavsfest, Hardanger Musikkfest, Glogerfestspillene og lokale kappleiker er uvurderlige møteplasser der tradisjon møter nyskapning, og der publikum kan oppleve hardingfelas magi live. Det er her musikken virkelig lever!
- Sterke regionale tradisjoner (Valdres, Setesdal, Telemark etc.)
- UNESCO-anerkjennelse for Setesdalstradisjonen
- Økende popularitet blant unge og internasjonalt
- Viktigheten av festivaler og kappleiker
- Bruk av moderne teknologi og forskning for analyse og bevaring
Hardingfelas sjel: Hvorfor klangen fortsatt trollbinder oss
Så hva er det egentlig med denne fela som gjør at den fortsatt griper oss så sterkt? For meg personlig handler det mye om klangen. Lyden av resonansstrengene som synger med, som skaper et eget lite univers av overtoner rundt melodien – det er rett og slett magisk. Det gir musikken en dybde og en rikdom som jeg sjelden finner andre steder. Hardingfela er som et lite orkester i seg selv, som Annbjørg Lien så treffende beskriver det. Den kan hviske fram de sarteste melodier og trampe løs i de villeste hallingkastene.
Men det er mer enn bare lyden. Hardingfela er så dypt knyttet til norsk kultur og identitet. Den bærer på historier om levd liv, om fest og sorg, om arbeid og dans i det gamle bondesamfunnet. Når jeg hører en dyktig spelemann eller -kvinne spille, føler jeg en direkte linje tilbake til generasjonene før oss. Samtidig er musikken tidløs. Den snakker til noe grunnleggende i oss, uavhengig av tid og sted. Den kan uttrykke hele spekteret av menneskelige følelser, fra den dypeste melankoli til den mest smittende livsglede.
I en stadig mer globalisert og digitalisert verden tror jeg mange søker etter noe ekte, noe med røtter. Hardingfela representerer nettopp dette. Den er et håndfast symbol på en rik kulturarv, men den er ikke statisk. Den viser en utrolig evne til å tilpasse seg og forbli relevant. Musikere som Ragnhild Hemsing, Annbjørg Lien, Benedicte Maurseth og mange, mange andre, viser vei ved å behandle tradisjonen med respekt, samtidig som de tør å utfordre og eksperimentere. De viser at norsk folkemusikk og hardingfela har en naturlig plass også i fremtiden. Og det, folkens, er virkelig noe å juble for! Kjempeklapp til alle som holder liv i denne fantastiske musikken!
